Lærarfangane på Falstad

Den såkalla læraraksjonen blei eit høgdepunkt i utviklinga av den sivile motstandskampen under okkupasjonen. For å stø opp under den nasjonalsosialistiske skoleringa av norsk ungdom, innførte NS i februar 1942 ”Lærarsambandet”, med pliktig medlemskap for alle som skulle undervise i skulen. Medlemskap førte med seg plikt om ideologisk undervisning. Dette førte til massive protestar. Parolar blei sendt til lærarane rundt om i landet, og 12000 av landets om lag 14000 lærarar skal ha skriftleg nekta å melde seg inn. Som ei følgje av dette blei 1100  lærarar arrestert rundt i heile landet frå 20. mars. Dei blei fengsla under til dels harde vilkår, og sett under sterkt fysisk og psykisk press for å melde seg inn. Arrestasjonane, transporten og den harde handsaminga av lærarane blei følgd med interesse, spenning og gru av befolkninga, og for mange var det klart at det her pågjekk eit viktig slag i haldningskampen.

Mange av lærarane blei fengsla på Falstad, og desse var nok blant dei av lærarane som satt hardast i det. Presset førte til at lærarane på Falstad skreiv under – med eitt unntak. Den 24. april slapp lærarane ut av Falstad. I ettertid har Falstad blitt omtala som staden ”der lærarfronten sprakk” og ”det største nederlag i lærarstriden”. NS og leirleiinga kom med sterke trugsmål, og lærarfangane fekk uoversiktlege rapportar om kva som skjedde med lærarar andre stader. Kombinert med forsikringar om at medlemskapen ikkje førte med seg plikter om nazistisk undervisning, gjer dette avgjerda om å skrive under forståeleg. Også andre stader blei fengsla lærarar tvungne til å melde seg inn, men ofte var dette fyrst etter at lærarsambandet var omgjort til ein upolitisk organisasjon som følgje av den store motstanden. Når alt kom til alt blei striden om Lærarsambandet eit tydeleg nederlag for NS-regimet. 

Lærere som fanger på Falstad / Teachers as prisoners at Falstad. By A. Flønes. 

Teachers as prisoners at Falstad

One of the most dramatic events of the civil resistance in the history of the occupation was the events that followed the NS-regime’s law of mandatory membership in the NS Teacher’s Union. All teachers in Norwegian schools had to sign up and commit themselves to teach according to NS ideology. Massive protests followed, and the overwhelming majority of the teachers refused. As a result, 1100 of the teachers were arrested all over the country. They were treated harshly, and subjected to strong physical and psychological pressure. The arrests, transportation and treatment of the teachers were followed with anxiety by the Norwegian population.

Many of the teachers were incarcerated at Falstad. The physical treatment, the threats and the general uncertainty concerning both their own situation and of the conditions outside the camp led to their acceptance of membership, but only after the membership was stripped of its ideological duties. The signing of the Falstad teachers has nevertheless been dubbed “the greatest defeat in the teacher’s struggle”. All in all, the Teacher’s Union was a major setback for the NS regime.  

 

Falstadskogens første ofre?

Den 12. januar 1942 ble David Isaksen, Wulff Isaksen, Abel Bernstein, David Wolfsohn, Efraim Schilowsky og Olav Sverre Benjaminsen arrestert i Trondheim. Ni dager senere ble de overført fra Vollan fengsel til Falstad fangeleir. Bakgrunnen for arrestasjonen var at de angivelig hadde spredt engelske nyheter via radio. Etter noen uker i fangenskap ble alle seks framstilt for en tysk politirett, den såkalte SS- und Polizeigericht IX/Nord, Zweigstelle Drontheim. Rettsprosessen fant sted den 28. februar 1942. Rettens dommer var Gerhard Flesch, den beryktede lederen for det tyske sikkerhetspolitiet i Midt-Norge. Flesch avsa dødsdom over fem av fangene, og dagen etter returnerte de seks arresterte til Falstad. En knapp uke senere, den 7. mars, ble de to brødrene Isaksen, Bernstein, Wolfsohn og Benjaminsen skutt.

Hva vet vi egentlig om henrettelsene av de fem nordmennene? Ifølge flere skrifter ble de skutt i Falstadskogen den 7. mars 1942. Fanger i leiren, blant dem Schilowsky, skal ha sett dem bli ført ut av sine fangeceller og fraktet opp til retterstedet. Graven, eller gravene, til de fem har likevel aldri blitt lokalisert. Det kan tenkes at ofrene enten ligger i en uoppdaget grav i skogen, eller at de var blant dem som ble senket i Trondheimsfjorden i dagene før frigjøringen.

Drapene hadde for øvrig ingen plass i rettsoppgjøret mot Flesch, som ellers inneholdt flere hendelser fra Falstad. En av hans nærmeste medarbeidere i sikkerhetspolitiet, Walter Gemmecke, hevdet imidlertid etter krigen at fangene ble henrettet på Kristiansten festning. Men heller ikke i Trondheim ble det etter krigen påvist noe gravsted for de fem fangene. Så langt vi kjenner til, finnes heller ikke skriftlige kilder som kan kaste nytt lys over saken. 70 år etterpå finnes derfor flere uavklarte perspektiver på de fem drapene.

On January 12 1942, David Isaksen, Wulff Isaksen, Abel Bernstein, David Wolfsohn, Efraim Schilowsky and Olaf Sverre Benjaminsen were arrested in Trondheim. Nine days later they were transferred from Vollan prison (Trondheim) to Falstad prison camp. They were arrested for allegedly spreading English news. After a few weeks in prison, all six were taken to a police court, the so-called SS- und Polizeigericht IX/Nord, Zweigstelle Drontheim. The trial took place on Februar 28 1942 under the judge of Gerhard Flesch, the infamous leader of the German security police in Mid-Norway. Flesh pronounced a death sentence to five of the prisoners, and the following day all six prisoners returned to Falstad. Less than a week later, on March 7, the two brothers Isaksen, Bernstein, Wolfsohn and Benjaminsen were shot.

What do we actually know about the executions of the five Norwegians? According to several writings they were shot in the Falstad forest on March 7 1942. Other prisoners in the camp, for instance Schilowsky, are said to have seen them being taken from their cells and transported to the execution place in the forest. The grave, or graves, of the five victims have never been found. They might be in an un-discovered grave in the forest, or might have been among those who were dug up and sunken into Trondheimsfjorden before liberation.

The murders were not mentioned in the post-war trial against Flesch. On the other hand, one of Flesch’s colleagues in the security police, Walter Gemmecke, claimed that the prisoners were executed on Kristiansten Fortress in Trondheim. However, their graves were not found in Trondheim either. As far as we know, there are no written sources that can illuminate this case further. 70 years after, there are still unresolved perspectives on these murders.