40: Unntakstilstanden

Den 6. oktober 1942 erklærte Josef Terboven unntakstilstand i Midt-Norge. I løpet av tre dager ble det avsagt og fullbyrdet dødsdom over 34 nordmenn på Falstad. 24 av dem var tatt i forbindelse med avsløringen av en gruppe våpensmuglere ved Majavatn i Nordland. Fange nr. 86, Kåre Uri, forteller:

"Og unntakstilstanden... plutselig fikk vi beskjed om at ingen skulle ut av leiren. Så oppdaget vi veldig mange vakter rundt leiren. Og så ble det ropt opp, på oppstilling så ble det ropt opp femten mann, alle fra Majavatn. Og de ble stilt opp på balustraden under bevoktning. Og vi andre fikk arbeide i leiren. Og de her Majavatnkarane de forsvant da inn i gymnastikksalen hvor det var standrett, og de kom ut igjen etterpå, og seinere ble de plassert på celle. Vi arbeidet da over gymnastikksalen, og vi holdt på og rydda opp i gamle bolstere, stablet opp bolstere. Men når vi la øret ned til gulvet, så kunne vi delvis høre hva som foregikk. Nå hørte jeg ikke selv det, men jeg hørte av noen andre der at: zum Tode verurteilt, zum Tode verurteilt (dømt til døden). Og vi visste for så vidt da hva som foregikk. Om morgenen måtte vi marsjere rundt inne i gården og synge, antageligvis for å skjule eller kamuflere skuddsalvene."

On October 6, 1942 Josef Terboven declared state of emergency in mid-Norway. In the course of three days 34 Norwegians were sentenced to death at Falstad. 24 of them were taken in connection with the unveiling of a group of gun smugglers near Majavatn in Nordland. Prisoner No. 86, Kåre Uri tells:

"And the state of emergency ... suddenly we were told that no one could go outside the camp area. Then we discovered a lot of guards around the camp. And then fifteen men were called up, all of them from Majavatn. And they were lined up on the balustrade under surveillance. And the rest of us were working in the camp. And the men from Majavatn disappeared into the gymnasium where the court-martial was held, and they came out again afterwards, and later they were placed in cells. At that time we worked in the room above the gymnasium, where we were stacking bolsters. But when we listened through the floor, we were able to partially hear what was going on. Now, I didn't hear it myself, but I heard from some of the others that: zum Tode verurteilt, zum Tode verurteilt (sentenced to death). And we knew at that time what was going on. In the morning we had to march around in the yard and sing, presumably to mute or camouflage the sound of gunfire".