Trondheimsgislene

9. mars 1942 ble 50 Trondheims-borgere arrestert som gisler, og ført til Falstad fangeleir. Arrestasjonen var en reaksjon på motstandsbevegelsens sabotasjeaksjoner i Midt-Norge. I en beretning skrevet etter krigen fortalte Gunnar Hofstad om usikkerheten som rådet blant Trondheimsgislene etter arrestasjonen:

"Snart skulle vi lære hva det vil si å miste den siste rest av frihet. Kanskje det kom til å gå på livet løs. Noen så betenkte ut i den grad at de regnet med muligheten av skytning. Andre var ved godt humør, kanskje nogen viste fram sitt galgenhumør. En av oss bemerket mens vi satt og frøs i bilen på vei til Lager Falstad, at en skal huske på at en blir skutt bare en gang og at en fikk ta den risikoen fremfor å fornedre seg til å bøie kne for røverpakket som trodde de kunne kue et frihetselskende folk med den rå

terror.” 

De fleste Trondheimsgislene ble løslatt i juni 1942. Noen ble fortsatt sittende i fangenskap. Andre ble arrestert på nytt senere samme år. Den innrammede plakaten over, med de 50 gislenes navnetrekk, er et minne om oppholdet på Falstad våren 1942.

I løpet av fangeoppholdet ble det tatt en rekke bilder av Trondheimsgislene med et innsmuglet kamera. Se noen av disse bildene på Falstadsenterets Flickr-album.

On 9 March 1942 a group of 50 citizens of Trondheim were taken hostage and transported to Falstad prison camp. The arrest was a reaction against sabotage actions in Mid-Norway. Former prisoner Gunnar Hofstad later wrote about the feeling of uncertainty among the Trondheim hostages after the arrest:

"We were soon to experience what it was like to lose the last bit of freedom. Maybe this would mean the loss of lives. Some even thought it possible that we were to be shot. Others were in good spirit, and showed their gallows humor. When we were on our way to Falstad, one of us remarked that we could only be shot once. We should take that risk instead of degrading ourselves by surrendering to those crooks who thought they could repress us with terror."

Most of the Trondheim hostages were released in June 1942. Some stayed imprisoned. Others were arrested again later the same year. De poster above, showing the signatures of the 50 hostages, is a memory of their time at Falstad in spring 1942.

During the imprisonment a series of pictures were taken by the Trondheim hostages with a camera they managed to smuggle into the camp. See some of these pictures at the Falstad Centre's Flickr album.

Lærarfangane på Falstad

Den såkalla læraraksjonen blei eit høgdepunkt i utviklinga av den sivile motstandskampen under okkupasjonen. For å stø opp under den nasjonalsosialistiske skoleringa av norsk ungdom, innførte NS i februar 1942 ”Lærarsambandet”, med pliktig medlemskap for alle som skulle undervise i skulen. Medlemskap førte med seg plikt om ideologisk undervisning. Dette førte til massive protestar. Parolar blei sendt til lærarane rundt om i landet, og 12000 av landets om lag 14000 lærarar skal ha skriftleg nekta å melde seg inn. Som ei følgje av dette blei 1100  lærarar arrestert rundt i heile landet frå 20. mars. Dei blei fengsla under til dels harde vilkår, og sett under sterkt fysisk og psykisk press for å melde seg inn. Arrestasjonane, transporten og den harde handsaminga av lærarane blei følgd med interesse, spenning og gru av befolkninga, og for mange var det klart at det her pågjekk eit viktig slag i haldningskampen.

Mange av lærarane blei fengsla på Falstad, og desse var nok blant dei av lærarane som satt hardast i det. Presset førte til at lærarane på Falstad skreiv under – med eitt unntak. Den 24. april slapp lærarane ut av Falstad. I ettertid har Falstad blitt omtala som staden ”der lærarfronten sprakk” og ”det største nederlag i lærarstriden”. NS og leirleiinga kom med sterke trugsmål, og lærarfangane fekk uoversiktlege rapportar om kva som skjedde med lærarar andre stader. Kombinert med forsikringar om at medlemskapen ikkje førte med seg plikter om nazistisk undervisning, gjer dette avgjerda om å skrive under forståeleg. Også andre stader blei fengsla lærarar tvungne til å melde seg inn, men ofte var dette fyrst etter at lærarsambandet var omgjort til ein upolitisk organisasjon som følgje av den store motstanden. Når alt kom til alt blei striden om Lærarsambandet eit tydeleg nederlag for NS-regimet. 

Lærere som fanger på Falstad / Teachers as prisoners at Falstad. By A. Flønes. 

Teachers as prisoners at Falstad

One of the most dramatic events of the civil resistance in the history of the occupation was the events that followed the NS-regime’s law of mandatory membership in the NS Teacher’s Union. All teachers in Norwegian schools had to sign up and commit themselves to teach according to NS ideology. Massive protests followed, and the overwhelming majority of the teachers refused. As a result, 1100 of the teachers were arrested all over the country. They were treated harshly, and subjected to strong physical and psychological pressure. The arrests, transportation and treatment of the teachers were followed with anxiety by the Norwegian population.

Many of the teachers were incarcerated at Falstad. The physical treatment, the threats and the general uncertainty concerning both their own situation and of the conditions outside the camp led to their acceptance of membership, but only after the membership was stripped of its ideological duties. The signing of the Falstad teachers has nevertheless been dubbed “the greatest defeat in the teacher’s struggle”. All in all, the Teacher’s Union was a major setback for the NS regime.  

 

Falstadskogens første ofre?

Den 12. januar 1942 ble David Isaksen, Wulff Isaksen, Abel Bernstein, David Wolfsohn, Efraim Schilowsky og Olav Sverre Benjaminsen arrestert i Trondheim. Ni dager senere ble de overført fra Vollan fengsel til Falstad fangeleir. Bakgrunnen for arrestasjonen var at de angivelig hadde spredt engelske nyheter via radio. Etter noen uker i fangenskap ble alle seks framstilt for en tysk politirett, den såkalte SS- und Polizeigericht IX/Nord, Zweigstelle Drontheim. Rettsprosessen fant sted den 28. februar 1942. Rettens dommer var Gerhard Flesch, den beryktede lederen for det tyske sikkerhetspolitiet i Midt-Norge. Flesch avsa dødsdom over fem av fangene, og dagen etter returnerte de seks arresterte til Falstad. En knapp uke senere, den 7. mars, ble de to brødrene Isaksen, Bernstein, Wolfsohn og Benjaminsen skutt.

Hva vet vi egentlig om henrettelsene av de fem nordmennene? Ifølge flere skrifter ble de skutt i Falstadskogen den 7. mars 1942. Fanger i leiren, blant dem Schilowsky, skal ha sett dem bli ført ut av sine fangeceller og fraktet opp til retterstedet. Graven, eller gravene, til de fem har likevel aldri blitt lokalisert. Det kan tenkes at ofrene enten ligger i en uoppdaget grav i skogen, eller at de var blant dem som ble senket i Trondheimsfjorden i dagene før frigjøringen.

Drapene hadde for øvrig ingen plass i rettsoppgjøret mot Flesch, som ellers inneholdt flere hendelser fra Falstad. En av hans nærmeste medarbeidere i sikkerhetspolitiet, Walter Gemmecke, hevdet imidlertid etter krigen at fangene ble henrettet på Kristiansten festning. Men heller ikke i Trondheim ble det etter krigen påvist noe gravsted for de fem fangene. Så langt vi kjenner til, finnes heller ikke skriftlige kilder som kan kaste nytt lys over saken. 70 år etterpå finnes derfor flere uavklarte perspektiver på de fem drapene.

On January 12 1942, David Isaksen, Wulff Isaksen, Abel Bernstein, David Wolfsohn, Efraim Schilowsky and Olaf Sverre Benjaminsen were arrested in Trondheim. Nine days later they were transferred from Vollan prison (Trondheim) to Falstad prison camp. They were arrested for allegedly spreading English news. After a few weeks in prison, all six were taken to a police court, the so-called SS- und Polizeigericht IX/Nord, Zweigstelle Drontheim. The trial took place on Februar 28 1942 under the judge of Gerhard Flesch, the infamous leader of the German security police in Mid-Norway. Flesh pronounced a death sentence to five of the prisoners, and the following day all six prisoners returned to Falstad. Less than a week later, on March 7, the two brothers Isaksen, Bernstein, Wolfsohn and Benjaminsen were shot.

What do we actually know about the executions of the five Norwegians? According to several writings they were shot in the Falstad forest on March 7 1942. Other prisoners in the camp, for instance Schilowsky, are said to have seen them being taken from their cells and transported to the execution place in the forest. The grave, or graves, of the five victims have never been found. They might be in an un-discovered grave in the forest, or might have been among those who were dug up and sunken into Trondheimsfjorden before liberation.

The murders were not mentioned in the post-war trial against Flesch. On the other hand, one of Flesch’s colleagues in the security police, Walter Gemmecke, claimed that the prisoners were executed on Kristiansten Fortress in Trondheim. However, their graves were not found in Trondheim either. As far as we know, there are no written sources that can illuminate this case further. 70 years after, there are still unresolved perspectives on these murders.

Arrestasjonen av englandsfarerne i februar 1942

Høsten 1941 kom oslomannen Jan Eriksen til Ålesund. Han kontaktet Gerd Gjørtz, og ba om hjelp til å organisere transport av viktige personer fra Oslo til England. En av hennes brødre hadde reist til England tidlig i 1941, og faren satt som gissel på Grini. Gerd bestemte seg for å bli med, og knyttet til seg flere hjelpere. All kommunikasjon foregikk via telefon og brev, der de skrev om bøker, kortspill og fisk, men mente flyktninger. Gerd og gruppen i Ålesund var klar over at det de gjorde var farlig. Den tyske okkupasjonsmakten hadde bestemt at det var dødsstraff for "den som uten tillatelse forlot de besatte norske områder i den hensikt å begi seg til en fiendestat", eller som "traff forberedelser hertil" (forordning kunngjort av reichskommisar Terboven 26.9.1941). I løpet av noen måneder lyktes det for den hemmelige organisasjonen å sende mer enn 80 flyktninger med båt fra Ålesund til England.

Den 22. februar 1942 gikk det galt. Idet båten “Viggo” skulle ta en ny gruppe flyktninger over Nordsjøen, ble organisasjonen avslørt og 52 personer arrestert. I løpet av året ble 18 av dem henrettet på Trandum, en ble drept under forhør, en henrettet i Falstadskogen og mange fikk lange opphold i fangeleirer. Bakgrunnen for avsløringen var at Ingvar Ålberg og Bjarne Jenshus, begge medlemmer av Henry Rinnans angiverorganisasjon Sonderabteilung Lola, hadde infiltrert organisasjonen ved å gi seg ut for å være englandsfarere.

Gerd Gjørtz lyktes i å skjule seg for Gestapo, men to av hennes brødre, Roy og Knut, ble tatt som gisler, og fikk lange opphold i Falstad fangeleir. I dette intervjuet forteller Knut Gjørtz om hvordan det gikk til at han ble arrestert.

Historien om den såkalte Ålesundsaken er et av mange eksempler som trekkes fram i utstillingen “Fienden blant oss”, som vises på Falstadsenteret fram til 12. august 2012.

In the autumn of 1941, Jan Eriksen from Oslo arrived in Ålesund. He got in touch with Gerd and asked her for help in organising the transportation of important people from Oslo to England. One of her brothers had gone to England earlier the same year, and her father was held hostage at Grini prison camp. Gerd decided to join in, and she got in some more assistants. The group knew that what they were doing was dangerous. The German occupiers had decided that "the person who, without permission, left the occupied Norwegian areas with the purpose of going to an enemy state" would receive the death penalty. Anyone who “made preparations for this” would also be sentenced to death. In a few months the secret organisation succeeded in sending more than 80 refugees with boat from Ålesund to England.

On 22 February 1942 everything went wrong. The boat “Viggo” was about to carry another group of refugees across the North Sea, when the organisation was exposed by Gestapo and 52 people were arrested. The same year, 18 of them were executed near Oslo, one was killed during interrogation, one was executed in the Falstad Forest and many got long sentences in prison camps. The reason that the organisation was revealed was that Ingvar Ålberg and Bjarne Jenshus, both members of Henry Rinnan’s organization of informers, Sonderabteilung Lola, had infiltrated the group by claiming to be refugees.

Gerd Gjørtz succeeded in hiding from the Gestapo, but two of her brothers, Roy and Knut, were taken hostage, and were imprisoned for a long time at Falstad. In this interview Knut Gjørtz is telling about why he was arrested.

The history of the so-called “Ålesund case” is one of many examples shown in the exhibition “The enemy within”, shown at the Falstad Centre until August 12th 2012.

Det store året

Historikaren Sverre Steen kalla 1942 det ”store året” i norsk okkupasjonshistorie. Dette kom dels av dei store framgangane den norske motstanden fekk dette året, ikkje minst i haldningskampen der kyrkje- og skulestriden gav viktige vinstar. På den andre sida gav dette året også fleire dramatiske tilbakeslag, og okkupasjonsstyret skrudde si tvinge enda hardare kring det norske samfunnet.

Utviklinga i Noreg var langt på veg konsekvensar av krigføringa i det globale krigsteatret. Tysk motgang på austfronten og USAs inngang i krigen var blant teikna på at krigslykka var i ferd med å snu for Det tredje riket. Dette førte til drakoniske reaksjonar mot den motstandsaktiviteten som var i ferd med å bygge seg opp i det strategisk viktige Midt-Noreg. Overføringa av ei rekke sakstypar til SS-domstol er eitt utslag av det auka trykket. Fangetalet i fengsel og leirar auka, og forholda for fangane blei strengare. Forfølginga av jødane blei trappa opp. Utviklinga nådde eit dramatisk høgdepunkt da Terboven innførte unntakstilstand i Midt-Noreg i perioden 6. til 12. oktober. Under denne unntakstilstanden blei 24 menn dømde til døden ved standrett og avretta ved Falstad i samband med Majavass-opprullinga, 10 framståande Trondheimsborgarar blei skotne som soning for sabotasjeaksjonar, og alle mannlege jødar i området blei arresterte og sendt til Falstad.

Falstadleiren blei djupt involvert i okkupasjonsmaktas kamp for kontroll og makt over det norske samfunnet, og 1942 blei eit merkeår også i historia til leiren. Perioden frå mai og eit år framover var den hardaste tida for fangane i leiren. Dette var ein vilja politikk frå SD-sjefen Gerhard Flesch, som bytta ut kommandant og mannskap på Falstad for å oppnå den ynskte effekten. Dei fyrste avrettingane i Falstadskogen fann truleg stad på våren 1942. Det er usikkert, men grunnar til å tru at dei fyrste ofra blei skotne der den 7. mars: Olav S. Benjaminsen, Abel Bernstein, David Isaksen, Wulf Isaksen og David Wolfson. Seinare skulle mange følgje etter, dei fleste av desse sovjetiske krigsfangar og jugoslaviske slavearbeidarar. 

Litteraturtips: "Langås: Falstadskogen – identifikasjonskomiteensarbeid 1945-47", Reitan: Falstad Nazileir og landssvikfengsel, Skodvin: Krig og okkupasjon 1939-1945. 

The year 1942 has been named ”The grand year” in the history of the occupation of Norway, due to both large successes and setbacks from the resistance’s point-of-view. As the tidal waves of the Nazi’s luck changed and their campaigns in the global theater of war were threatened and halted, resistance activities in the strategically important Middle Norway was met with draconic repercussions. The number of prisoners in jails and camps swelled, and the conditions for the prisoners worsened. The persecutions of Jews escalated. The development peaked dramatically with the proclamation of martial law in the region in October. Between 6^thand 8^thOctober 24 men were sentenced to death and executed in the Falstad forest, and 10 prominent Trondheim citizens were shot as “atonement” for resistance activities.

The Falstad camp was deeply involved as a tool for the occupational regime’s efforts of exercising power and control. The year following may 1942 counts as the harshest as far as the treatment of the prisoners is concerned. The SD chief Gerhard Flesch replaced both the camp commandant and the guards in order to achieve this effect. The first executions in the Falstad forest probably took place in Spring 1942. There are reasons to believe that the first victims were shot March 7^th: Olav S. Benjaminsen, Abel Bernstein, David Isaksen, Wulf Isaksen og David Wolfson. Later, many were to follow, mostly Soviet POWs and Yugoslav slave labourers.