Trondheimsgislene

9. mars 1942 ble 50 Trondheims-borgere arrestert som gisler, og ført til Falstad fangeleir. Arrestasjonen var en reaksjon på motstandsbevegelsens sabotasjeaksjoner i Midt-Norge. I en beretning skrevet etter krigen fortalte Gunnar Hofstad om usikkerheten som rådet blant Trondheimsgislene etter arrestasjonen:

"Snart skulle vi lære hva det vil si å miste den siste rest av frihet. Kanskje det kom til å gå på livet løs. Noen så betenkte ut i den grad at de regnet med muligheten av skytning. Andre var ved godt humør, kanskje nogen viste fram sitt galgenhumør. En av oss bemerket mens vi satt og frøs i bilen på vei til Lager Falstad, at en skal huske på at en blir skutt bare en gang og at en fikk ta den risikoen fremfor å fornedre seg til å bøie kne for røverpakket som trodde de kunne kue et frihetselskende folk med den rå

terror.” 

De fleste Trondheimsgislene ble løslatt i juni 1942. Noen ble fortsatt sittende i fangenskap. Andre ble arrestert på nytt senere samme år. Den innrammede plakaten over, med de 50 gislenes navnetrekk, er et minne om oppholdet på Falstad våren 1942.

I løpet av fangeoppholdet ble det tatt en rekke bilder av Trondheimsgislene med et innsmuglet kamera. Se noen av disse bildene på Falstadsenterets Flickr-album.

On 9 March 1942 a group of 50 citizens of Trondheim were taken hostage and transported to Falstad prison camp. The arrest was a reaction against sabotage actions in Mid-Norway. Former prisoner Gunnar Hofstad later wrote about the feeling of uncertainty among the Trondheim hostages after the arrest:

"We were soon to experience what it was like to lose the last bit of freedom. Maybe this would mean the loss of lives. Some even thought it possible that we were to be shot. Others were in good spirit, and showed their gallows humor. When we were on our way to Falstad, one of us remarked that we could only be shot once. We should take that risk instead of degrading ourselves by surrendering to those crooks who thought they could repress us with terror."

Most of the Trondheim hostages were released in June 1942. Some stayed imprisoned. Others were arrested again later the same year. De poster above, showing the signatures of the 50 hostages, is a memory of their time at Falstad in spring 1942.

During the imprisonment a series of pictures were taken by the Trondheim hostages with a camera they managed to smuggle into the camp. See some of these pictures at the Falstad Centre's Flickr album.

Lærarfangane på Falstad

Den såkalla læraraksjonen blei eit høgdepunkt i utviklinga av den sivile motstandskampen under okkupasjonen. For å stø opp under den nasjonalsosialistiske skoleringa av norsk ungdom, innførte NS i februar 1942 ”Lærarsambandet”, med pliktig medlemskap for alle som skulle undervise i skulen. Medlemskap førte med seg plikt om ideologisk undervisning. Dette førte til massive protestar. Parolar blei sendt til lærarane rundt om i landet, og 12000 av landets om lag 14000 lærarar skal ha skriftleg nekta å melde seg inn. Som ei følgje av dette blei 1100  lærarar arrestert rundt i heile landet frå 20. mars. Dei blei fengsla under til dels harde vilkår, og sett under sterkt fysisk og psykisk press for å melde seg inn. Arrestasjonane, transporten og den harde handsaminga av lærarane blei følgd med interesse, spenning og gru av befolkninga, og for mange var det klart at det her pågjekk eit viktig slag i haldningskampen.

Mange av lærarane blei fengsla på Falstad, og desse var nok blant dei av lærarane som satt hardast i det. Presset førte til at lærarane på Falstad skreiv under – med eitt unntak. Den 24. april slapp lærarane ut av Falstad. I ettertid har Falstad blitt omtala som staden ”der lærarfronten sprakk” og ”det største nederlag i lærarstriden”. NS og leirleiinga kom med sterke trugsmål, og lærarfangane fekk uoversiktlege rapportar om kva som skjedde med lærarar andre stader. Kombinert med forsikringar om at medlemskapen ikkje førte med seg plikter om nazistisk undervisning, gjer dette avgjerda om å skrive under forståeleg. Også andre stader blei fengsla lærarar tvungne til å melde seg inn, men ofte var dette fyrst etter at lærarsambandet var omgjort til ein upolitisk organisasjon som følgje av den store motstanden. Når alt kom til alt blei striden om Lærarsambandet eit tydeleg nederlag for NS-regimet. 

Lærere som fanger på Falstad / Teachers as prisoners at Falstad. By A. Flønes. 

Teachers as prisoners at Falstad

One of the most dramatic events of the civil resistance in the history of the occupation was the events that followed the NS-regime’s law of mandatory membership in the NS Teacher’s Union. All teachers in Norwegian schools had to sign up and commit themselves to teach according to NS ideology. Massive protests followed, and the overwhelming majority of the teachers refused. As a result, 1100 of the teachers were arrested all over the country. They were treated harshly, and subjected to strong physical and psychological pressure. The arrests, transportation and treatment of the teachers were followed with anxiety by the Norwegian population.

Many of the teachers were incarcerated at Falstad. The physical treatment, the threats and the general uncertainty concerning both their own situation and of the conditions outside the camp led to their acceptance of membership, but only after the membership was stripped of its ideological duties. The signing of the Falstad teachers has nevertheless been dubbed “the greatest defeat in the teacher’s struggle”. All in all, the Teacher’s Union was a major setback for the NS regime.  

 

Falstadskogens første ofre?

Den 12. januar 1942 ble David Isaksen, Wulff Isaksen, Abel Bernstein, David Wolfsohn, Efraim Schilowsky og Olav Sverre Benjaminsen arrestert i Trondheim. Ni dager senere ble de overført fra Vollan fengsel til Falstad fangeleir. Bakgrunnen for arrestasjonen var at de angivelig hadde spredt engelske nyheter via radio. Etter noen uker i fangenskap ble alle seks framstilt for en tysk politirett, den såkalte SS- und Polizeigericht IX/Nord, Zweigstelle Drontheim. Rettsprosessen fant sted den 28. februar 1942. Rettens dommer var Gerhard Flesch, den beryktede lederen for det tyske sikkerhetspolitiet i Midt-Norge. Flesch avsa dødsdom over fem av fangene, og dagen etter returnerte de seks arresterte til Falstad. En knapp uke senere, den 7. mars, ble de to brødrene Isaksen, Bernstein, Wolfsohn og Benjaminsen skutt.

Hva vet vi egentlig om henrettelsene av de fem nordmennene? Ifølge flere skrifter ble de skutt i Falstadskogen den 7. mars 1942. Fanger i leiren, blant dem Schilowsky, skal ha sett dem bli ført ut av sine fangeceller og fraktet opp til retterstedet. Graven, eller gravene, til de fem har likevel aldri blitt lokalisert. Det kan tenkes at ofrene enten ligger i en uoppdaget grav i skogen, eller at de var blant dem som ble senket i Trondheimsfjorden i dagene før frigjøringen.

Drapene hadde for øvrig ingen plass i rettsoppgjøret mot Flesch, som ellers inneholdt flere hendelser fra Falstad. En av hans nærmeste medarbeidere i sikkerhetspolitiet, Walter Gemmecke, hevdet imidlertid etter krigen at fangene ble henrettet på Kristiansten festning. Men heller ikke i Trondheim ble det etter krigen påvist noe gravsted for de fem fangene. Så langt vi kjenner til, finnes heller ikke skriftlige kilder som kan kaste nytt lys over saken. 70 år etterpå finnes derfor flere uavklarte perspektiver på de fem drapene.

On January 12 1942, David Isaksen, Wulff Isaksen, Abel Bernstein, David Wolfsohn, Efraim Schilowsky and Olaf Sverre Benjaminsen were arrested in Trondheim. Nine days later they were transferred from Vollan prison (Trondheim) to Falstad prison camp. They were arrested for allegedly spreading English news. After a few weeks in prison, all six were taken to a police court, the so-called SS- und Polizeigericht IX/Nord, Zweigstelle Drontheim. The trial took place on Februar 28 1942 under the judge of Gerhard Flesch, the infamous leader of the German security police in Mid-Norway. Flesh pronounced a death sentence to five of the prisoners, and the following day all six prisoners returned to Falstad. Less than a week later, on March 7, the two brothers Isaksen, Bernstein, Wolfsohn and Benjaminsen were shot.

What do we actually know about the executions of the five Norwegians? According to several writings they were shot in the Falstad forest on March 7 1942. Other prisoners in the camp, for instance Schilowsky, are said to have seen them being taken from their cells and transported to the execution place in the forest. The grave, or graves, of the five victims have never been found. They might be in an un-discovered grave in the forest, or might have been among those who were dug up and sunken into Trondheimsfjorden before liberation.

The murders were not mentioned in the post-war trial against Flesch. On the other hand, one of Flesch’s colleagues in the security police, Walter Gemmecke, claimed that the prisoners were executed on Kristiansten Fortress in Trondheim. However, their graves were not found in Trondheim either. As far as we know, there are no written sources that can illuminate this case further. 70 years after, there are still unresolved perspectives on these murders.

Arrestasjonen av englandsfarerne i februar 1942

Høsten 1941 kom oslomannen Jan Eriksen til Ålesund. Han kontaktet Gerd Gjørtz, og ba om hjelp til å organisere transport av viktige personer fra Oslo til England. En av hennes brødre hadde reist til England tidlig i 1941, og faren satt som gissel på Grini. Gerd bestemte seg for å bli med, og knyttet til seg flere hjelpere. All kommunikasjon foregikk via telefon og brev, der de skrev om bøker, kortspill og fisk, men mente flyktninger. Gerd og gruppen i Ålesund var klar over at det de gjorde var farlig. Den tyske okkupasjonsmakten hadde bestemt at det var dødsstraff for "den som uten tillatelse forlot de besatte norske områder i den hensikt å begi seg til en fiendestat", eller som "traff forberedelser hertil" (forordning kunngjort av reichskommisar Terboven 26.9.1941). I løpet av noen måneder lyktes det for den hemmelige organisasjonen å sende mer enn 80 flyktninger med båt fra Ålesund til England.

Den 22. februar 1942 gikk det galt. Idet båten “Viggo” skulle ta en ny gruppe flyktninger over Nordsjøen, ble organisasjonen avslørt og 52 personer arrestert. I løpet av året ble 18 av dem henrettet på Trandum, en ble drept under forhør, en henrettet i Falstadskogen og mange fikk lange opphold i fangeleirer. Bakgrunnen for avsløringen var at Ingvar Ålberg og Bjarne Jenshus, begge medlemmer av Henry Rinnans angiverorganisasjon Sonderabteilung Lola, hadde infiltrert organisasjonen ved å gi seg ut for å være englandsfarere.

Gerd Gjørtz lyktes i å skjule seg for Gestapo, men to av hennes brødre, Roy og Knut, ble tatt som gisler, og fikk lange opphold i Falstad fangeleir. I dette intervjuet forteller Knut Gjørtz om hvordan det gikk til at han ble arrestert.

Historien om den såkalte Ålesundsaken er et av mange eksempler som trekkes fram i utstillingen “Fienden blant oss”, som vises på Falstadsenteret fram til 12. august 2012.

In the autumn of 1941, Jan Eriksen from Oslo arrived in Ålesund. He got in touch with Gerd and asked her for help in organising the transportation of important people from Oslo to England. One of her brothers had gone to England earlier the same year, and her father was held hostage at Grini prison camp. Gerd decided to join in, and she got in some more assistants. The group knew that what they were doing was dangerous. The German occupiers had decided that "the person who, without permission, left the occupied Norwegian areas with the purpose of going to an enemy state" would receive the death penalty. Anyone who “made preparations for this” would also be sentenced to death. In a few months the secret organisation succeeded in sending more than 80 refugees with boat from Ålesund to England.

On 22 February 1942 everything went wrong. The boat “Viggo” was about to carry another group of refugees across the North Sea, when the organisation was exposed by Gestapo and 52 people were arrested. The same year, 18 of them were executed near Oslo, one was killed during interrogation, one was executed in the Falstad Forest and many got long sentences in prison camps. The reason that the organisation was revealed was that Ingvar Ålberg and Bjarne Jenshus, both members of Henry Rinnan’s organization of informers, Sonderabteilung Lola, had infiltrated the group by claiming to be refugees.

Gerd Gjørtz succeeded in hiding from the Gestapo, but two of her brothers, Roy and Knut, were taken hostage, and were imprisoned for a long time at Falstad. In this interview Knut Gjørtz is telling about why he was arrested.

The history of the so-called “Ålesund case” is one of many examples shown in the exhibition “The enemy within”, shown at the Falstad Centre until August 12th 2012.

Det store året

Historikaren Sverre Steen kalla 1942 det ”store året” i norsk okkupasjonshistorie. Dette kom dels av dei store framgangane den norske motstanden fekk dette året, ikkje minst i haldningskampen der kyrkje- og skulestriden gav viktige vinstar. På den andre sida gav dette året også fleire dramatiske tilbakeslag, og okkupasjonsstyret skrudde si tvinge enda hardare kring det norske samfunnet.

Utviklinga i Noreg var langt på veg konsekvensar av krigføringa i det globale krigsteatret. Tysk motgang på austfronten og USAs inngang i krigen var blant teikna på at krigslykka var i ferd med å snu for Det tredje riket. Dette førte til drakoniske reaksjonar mot den motstandsaktiviteten som var i ferd med å bygge seg opp i det strategisk viktige Midt-Noreg. Overføringa av ei rekke sakstypar til SS-domstol er eitt utslag av det auka trykket. Fangetalet i fengsel og leirar auka, og forholda for fangane blei strengare. Forfølginga av jødane blei trappa opp. Utviklinga nådde eit dramatisk høgdepunkt da Terboven innførte unntakstilstand i Midt-Noreg i perioden 6. til 12. oktober. Under denne unntakstilstanden blei 24 menn dømde til døden ved standrett og avretta ved Falstad i samband med Majavass-opprullinga, 10 framståande Trondheimsborgarar blei skotne som soning for sabotasjeaksjonar, og alle mannlege jødar i området blei arresterte og sendt til Falstad.

Falstadleiren blei djupt involvert i okkupasjonsmaktas kamp for kontroll og makt over det norske samfunnet, og 1942 blei eit merkeår også i historia til leiren. Perioden frå mai og eit år framover var den hardaste tida for fangane i leiren. Dette var ein vilja politikk frå SD-sjefen Gerhard Flesch, som bytta ut kommandant og mannskap på Falstad for å oppnå den ynskte effekten. Dei fyrste avrettingane i Falstadskogen fann truleg stad på våren 1942. Det er usikkert, men grunnar til å tru at dei fyrste ofra blei skotne der den 7. mars: Olav S. Benjaminsen, Abel Bernstein, David Isaksen, Wulf Isaksen og David Wolfson. Seinare skulle mange følgje etter, dei fleste av desse sovjetiske krigsfangar og jugoslaviske slavearbeidarar. 

Litteraturtips: "Langås: Falstadskogen – identifikasjonskomiteensarbeid 1945-47", Reitan: Falstad Nazileir og landssvikfengsel, Skodvin: Krig og okkupasjon 1939-1945. 

The year 1942 has been named ”The grand year” in the history of the occupation of Norway, due to both large successes and setbacks from the resistance’s point-of-view. As the tidal waves of the Nazi’s luck changed and their campaigns in the global theater of war were threatened and halted, resistance activities in the strategically important Middle Norway was met with draconic repercussions. The number of prisoners in jails and camps swelled, and the conditions for the prisoners worsened. The persecutions of Jews escalated. The development peaked dramatically with the proclamation of martial law in the region in October. Between 6^thand 8^thOctober 24 men were sentenced to death and executed in the Falstad forest, and 10 prominent Trondheim citizens were shot as “atonement” for resistance activities.

The Falstad camp was deeply involved as a tool for the occupational regime’s efforts of exercising power and control. The year following may 1942 counts as the harshest as far as the treatment of the prisoners is concerned. The SD chief Gerhard Flesch replaced both the camp commandant and the guards in order to achieve this effect. The first executions in the Falstad forest probably took place in Spring 1942. There are reasons to believe that the first victims were shot March 7^th: Olav S. Benjaminsen, Abel Bernstein, David Isaksen, Wulf Isaksen og David Wolfson. Later, many were to follow, mostly Soviet POWs and Yugoslav slave labourers. 

52: Askebeger

Dette askebegeret er formet som murbygget på Falstad, og er utvilsomt laget i SS-leirens keramikkverksted. Askebegeret ble gitt til det første Falstad Museum på 1980-tallet.

Med dette siste innlegget takker vi alle blogglesere for følget gjennom 2010, og ønsker publikum et godt nytt år.

This ashtray is shaped as the brick building at Falstad, and is without doubt made in the pottery of the SS camp. The ashtray was given to the first Falstad Museum in the 1980s.

With this last post we thank our readers for following us in 2010, and wish you all a happy new year.

51: Julaften 1944

Flere dagbøker beskriver den siste julen i Falstad fangeleir. To av disse er Karl Jenssen og Hilmar Hansen. Vi får vite at det var regn og sølet på leirområdet, og det var lagt planker til bruer over gårdsplassen. Det siste døgnet var mange fanger løslatt, og om ettermiddagen kom det 15 nye fanger til leiren. ”Vi er rundt 750 mann”, skrev Hilmar Hansen.

Til selve julefeiringen ble det skrevet et detaljert program på tysk, godkjent av leirmyndighetene: "Für Weihnachten wird der Speisesaal mit "GOD JUL" an der Wand gegen der Küche dekoriert. In den 12 Zwischenräumen zwischen den Fenstern werden zweiärmige Leuchter mit Kerzen aufgehängt." (Til jul blir spisesalen dekorert med "God jul" på veggen mot kjøkkenet. I de tolv mellomrommene mellom vinduene skal det henges toarmede lysestaker med lys). ”Vi har pyntet overalt til jul”, skrev Karl Jenssen i sin dagbok.

Kl. 18.00 samlet mange av fangene seg i spisesalen. Her ønsket Ørnulf Norgård velkommen, før forsamlingen sang "Glade jul", akkompagnert av en strykekvartett med to fioliner (Dagfinn Flem og Hans Mittet), en bratsj (Kaare Hake Pettersen) og cello (John Lund Hanssen). Strykekvartetten spilte flere julesanger og norske viser. Koch var julenisse og delte ut pakker. De som ikke fikk pakke av sine egne fikk store pakker fra Røde Kors. Leirens eldste og meste fremtredende fanger ble tildelt ’æresbevis’ og karikaturer.

På kvelden var det felles bespisning og fest i pyntede brakker. I en brakke ble det sunget julesalmer på følgende språk etter tur: russisk, finsk, norsk, svensk, polsk, tsjekkisk, serbisk, fransk, hollandsk, dansk, jugoslavisk og javanesisk. ”Aldri har jeg sunget så mye på en kveld” skrev Hilmar Hansen.

Several diaries describe the last Christmas in Falstad prison camp. Two of these were written by Karl Jenssen and Hilmar Hansen. We get to know that it was rainy and muddy in the camp area, and planks were laid as a bridge across the courtyard. During the last day, many prisoners were released, and in the afternoon 15 new prisoners arrived the camp. "We are about 750 men," Hilmar Hansen wrote .

For the Christmas celebration a detailed program was written in German, and approved by the camp authorities: "Für Weihnachten wird der Speisesaal mit "GOD JUL" an der Wand gegen der Küche dekoriert. In den 12 Zwischenräumen zwischen den Fenstern werden zweiärmige Leuchter mit Kerzen aufgehängt." (For Christmas the dining hall is decorated with "Merry Christmas" on the wall towards the kitchen. In the twelve spaces between the windows there shall be candelabra). "We have decorated everywhere for Christmas," Karl Jenssen wrote in his diary.

At 6 pm the prisoners gathered in the dining hall. Here Ørnulf Norgård welcomed, before the assembly sang "Happy Christmas", accompanied by a string quartet with two violins (Dagfinn Flem and Hans Mittet), a viola (Kaare Hake Pettersen) and cello (John Lund Hanssen). The string quartet played several Christmas carols and Norwegian songs. Koch acted as Santa Claus and handed out gifts. Those who did not receive gifts from their families, were given large packages from the Red Cross. The camp's oldest and most prominent prisoners were assigned to 'honor' and caricatures.

In the evening there was dining and celebration in the decorated barracks. In one barrack Christmas carols were sung in the following languages: Russian, Finnish, Norwegian, Swedish, Polish, Czech, Serbian, French, Dutch, Danish, Yugoslav, and Javanese. "I have never sung so much in one night" Hilmar Hansen wrote.

50: Julekort fra kvinneavdelingen

Liv Haug ble arrestert i august 1944, og kom til Falstad i begynnelsen av september. Hun ble satt på kvinneavdelingen i 2. etasje, og arbeidet på vaskeriet i kjelleren. Ved juletider 1944 ble hun løslatt, men før hun reiste hjem fikk hun dette kortet fra medfangen "AF" på kvinneavdelingen. Initialene tilsier at det dreier seg om Astrid Fredriksen.

Vær velkommen hit i kveld
Gjør det festlig likevel,
Selvom vi er sperret inde
Fordi vi nu engang er Kvinde
:/: Oppå loftet for oss selv:/:

Glade smil og godt humør
Trænges her som aldrig før.
Vi har alle fælles længsel,
Å komme ut av dette fængsel
:/: La os glemme det ikveld:/:

Vi sitter her ved festlig bord
No'n fra syd og no'n fra nord
La os synge dog og tralle
De kjære julesanger alle,
Spise, drikke, være glad
Julekvelden på Falstad

Liv Haug was arrested in August 1944 and arrived Falstad in the early September. She was imprisoned at the women's division in the upper floor, and worked in the laundry in the basement. At Christmas 1944 she was released. Before she left the camp she got this card from a fellow prisoner "AF". The only female prisoner who matches these initials is Astrid Fredriksen.

It is with great delight
We welcome you here tonight
Though we women are locked away
Let this evening be fun anyway
Let’s turn our attic life from grey to bright

(...)

49: Innherad tvangsarbeidsleir i vinterdrakt

Slik framstod Innherad tvangsarbeidsleir en vinterdag sist på 1940-tallet. Leiren ble etablert like etter frigjøringen i mai 1945, og fungerte fram til 1949. I tillegg til eksisterende bygningsmasse fra SS Strafgefangenlager Falstad, ble det i disse årene oppført noen nye bygninger, bl.a. smie og vaktbrakke. De fleste brakkebygningene ble revet kort tid etter at tvangsarbeidsleiren ble avviklet.

This picture shows Innherad tvangsarbeidsleir (labour camp for collaborators) a winter's day in the late 1940s. This camp was established short time after Liberation in May 1945, and existed until 1949. During these years several new buildings were added to the former SS Strafgefangenenlager Falstad, for instance a black-smith shop and a guard barrack. Most of the barracks were removed a short time after the labour camp was closed down.

48: Porsgrund-kopp med hakekors

Ved en tilfeldighet fant Falstadsenterets pedagog Åshild Karevold denne koppen i 2008. Den lå halvveis tildekket av jord i utkanten av det tidligere leirområdet på Falstad. Koppen er produsert av Porsgrunds Porselænsfabrik, og er merket med Nazi-Tysklands riksvåpen. Kanskje skjuler det seg flere slike skatter på leirområdet.

The Falstad Centre’s educator Åshild Karevold found this broken cup by coincidence in 2008. It was partly covered in earth, in the outskirts of the former camp area at Falstad. The cup was produced by the Norwegian porcelain manufactory Porsgrund, and is decorated with Nazi Germany's coat of arms. Perhaps there are more treasures like this to be found in the camp area?

47: En gestapist av tre

Da Falstad museum åpnet i 1985, forærte Johan Moan en trefigur til museet. Figuren forestiller en tysk gestapist i full størrelse, iført uniform og med torturredskapet nihalet katt i hånda. Gjenstanden var en omdiskutert del av samlingen, og stod mye av tida bortsatt på et rom utenfor utstillingen.

Johan Moan hadde selv vært fange på Falstad i februar–mars 1944. Han ble senere overført til Trondheim. Etter langvarig tortur greide han å rømme fra Rinnans bandekloster i Jonsvannsveien.

Etter krigen formidlet Johan Moan sine krigsopplevelser gjennom skriftlige beretninger. Han laget også flere gjenstander som er tegn på bearbeiding av vonde minner.

De første planene om å lage denne figuren kom til uttrykk i et leserinnlegg i august 1983: ”Eg trur (...) eg kunne lage eit hovud av ein bjørkkubbe eller olderkubbe. Eit hoved i stil med hovuda til desse yrkesutøvarane. Men om dette hovudet ville få mange poeng under fotografering i ei venleikstevling (skjønnhetskonkurranse) tør eg ikkje lova.”

When the Falstad Museum opened in 1985, Johan Moan donated a wooden figure to the museum. The figure shows a German Gestapo man in full size, dressed in a uniform, and with a nine-tail whip in his hand. The figure was a controversial part of the collection, and most of the time it was placed in a room outside the exhibition.

Johan Moan had been a prisoner at Falstad in February-March 1944. He was later transferred to Trondheim. There he managed to escape from his torturer Henry Rinnan’s residence in Jonsvannsveien.

After the war Johan Moan told about his war-experiences in his memoirs. He also processed his painful memories by making several objects.

His first plans to create this figure were expressed in a newspaper article in August 1983: "(...) I believe I could make a head out of a birch or alder log. A head in the same style as the heads of these “professionals”. But I wouldn’t promiss that this head would get a prize in a beauty contest".

(Foto/photo: Marcel Leliënhof / TinAgent).

46: Falstadfangens milspill

Fange nr. 2642, Einar H. Lund (f. 1911) fra Støren, ble arrestert 24.oktober 1944 under den såkalte ”Aktion Granit”. Fra 27.oktober til freden satt han som fange på Falstad. Ifølge medfange Hilmar Hansens dagbok arbeidet Einar Lund i snekkerverkstedet i desember 1944, og dette spillebrettet er trolig en av gjenstandene han lagde der.

Spillebrettet har et sjakkspill på den ene siden, og et milspill (mølle) på den andre. Langs kanten på milspillet er det tegnet inn motiver som assosierer til fangenskap: gittervinduer og håndjern. I midten står teksten ”Vollan-Falstad 1944-1945” og navnet ”Einar Lund.”

Gjenstanden vitner både om kreativitet i fangenskap og om fangenes sosiale fellesskap, som inkluderte spill, sang, kunnskapsutveksling osv.

Gjenstanden ble gitt til museet av Einar H. Lunds familie i 1993.

Prisoner No. 2642, Einar H. Lund (b. 1911) from Støren, was arrested on October 24th 1944 under the so-called "Aktion Granit". From October 27th and until Liberation, he was prisoner at Falstad. According to fellow prisoner Hilmar Hansen's diary, Einar Lund was working in the carpentry workshop in December 1944. This game board is probably one of the objects he made there.

The game board has a chess game on one side and a mill game on the other. Along the edge of the mill game there are motifs associated with captivity: lattice windows and handcuffs. In the middle is the text "Vollan-Falstad 1944-1945" and the name "Einar Lund."

The object tells of prisoners' creativity and about the social life in the camp, which included games, singing, knowledge exchange, etc.

The object was given to the museum by Einar H. Lund's family in 1993.

45: En bit av en planke

"En tilfeldig planke fra kommandantboligen er ikke interessant for museet, men en avbrutt plankebit, med en rusten spiker er i høyeste grad interessant - fordi den kan knyttes til en persons fangenskap på Falstad." - Arne Langås i masteroppgaven "Falstadsenterets gjenstandssamling" (2008).

Da den tidligere kommandantboligen i SS-leiren ble pusset opp for få år siden fant de nye eierne en plankebit med en rusten spiker og signaturen ”Jan Jakbowski”. Navnet viser seg å tilhøre en polakk som satt fanget på Falstad i 1943-44. Trolig har han deltatt i byggingen av kommandantboligen.

Fangeregisteret viser at polske Jan Jakubowski (f. 1923), trolig fra Gromnik eller Buchcice like øst for Kraków, ble arrestert 15.7.43, etter flukt fra OT-leiren "Stenvig". Han ble overført til Falstad 13.9.43, og sendt tilbake til Trondheim igjen den 4.3.44. På samme transport var 7 andre fanger. Det antas at fem av disse, alle sovjetiske, ble henrettet på Vollan samme natt. Jan Jakubowski ble løslatt den 6.3. Den 22.9.44 ble han arrestert på ny sammen med to andre polakker, på grunn av arbeidssabotasje i Lager Strinda. Han ble sendt på arbeidskommando på Hell 24.9., tilbake til Vollan 20.10., og videre til Falstad 26.10. Etter kort tid på Falstad kom han til en arbeidskommando på Orkanger, og flyktet derfra 19.11.1944. På et av fangekortene fra Falstad er det ført regnskap for Jan Jakubowski helt fram til 1.3.45. Vi er usikre på hvordan dette skal tolkes. Kanskje er det snakk om et oppgjør gjort uten Jakubowskis tilstedeværelse?

"A random plank from the commander's recidence is not interesting for the museum, but there is one piece of wood with a rusty nail that is highly interesting - because it can be linked to a person's detention at Falstad." - Arne Langås in the thesis "Falstadsenterets gjenstandssamling" (the Falstad Centre's collection of objects) (2008).

As the former commander's residence at Falstad was renovated a few years ago, the new owners found a piece of plank with a rusty nail and the signature "Jan Jakbowski". The name appears to belong to a Pole who was a prisoner at Falstad in 1943-44. He probably participated in the construction of the building.

The register of prisoners shows that the Pole Jan Jakubowski (b. 1923), probably coming from Gromnik or Buchcice just east of Kraków, was arrested on July 15th 1943, after fleeing from the OT-camp "Stenvig". He was transferred to Falstad September 13th 1943, and sent back to Trondheim again on March 4th 1944. At the same transport were 7 other prisoners. It is believed that five of these, all from the Soviet Union, were executed at Vollan prison the same night. Jan Jakubowski was released on March 6th. On September 9th 1944 he was arrested again along with two other Poles, due to work sabotage in the camp Strinda. He was sent to a camp at Hell (north of Trondheim) on September 24th, back to Vollan on October 20th, and then again to Falstad on October 26th. After a short time at Falstad he was sent to a working command at Orkanger, from which he fled on November 19th 1944. One of the prisoner cards from Falstad has a note dated March 1st 1945. We are uncertain how this should be interpreted. Maybe this is a settlement made without Jakubowskis presence?

44: Brannen på skolehjemmet

4. november 1942 brøt det ut brann på skolehjemmet like ved leirområdet. Frank Storm Johansen forteller:

"Den gamle låven brandt ned en dag i november. Jeg var på låven sammen med 3-4 fangekamerater. Vi holdt på med tresking da en skolehjemsgutt ropte: Brann! Vi løp opp på lemmen og tilfeldigvis så Skodje og jeg at det røk i det innerste gulvet. Hadde vi hatt en presenning for hånden, kunne vi hatt en sjanse til å slukke. Men nesten eksplosjonsartet bredte brannen seg i det tørre høyet. (...) Siden var det å stå i kjede og lempe vannbøtter til brannpumpa. Bygdefolk var kommet i stort antall for å hjelpe, og fanger og sivile gjorde sin innsats i skjønn forening. Tyskerne hadde skjerpet vaktholdet, soldater var postert rundt hele brannstedet. Tross dette greide vi fanger, etter invitasjon av fru Brattaas på skolehjemmet, etter tur å lure oss inn på kjøkkenet til en tallerken deilig varm kjøttsuppe. Låven med fjøs og stall ble totalskadd, noen mindre hus ble berget. Dagen etter skrev den nazifiserte Adresseavisen om en enestående hjelp fra tyske soldater under slukkingen. Jeg for min del så ingen tyskere som hjalp til. Deres innsats bestod i å hindre oss i å rømme."

Bildet over er tatt på 1930-tallet og viser skolehjemmets gårdsanlegg. I forgrunnen ser vi låvebygningen som brant ned i 1942.

November 4th 1942 a fire broke out on the premises of the reformative school near the camp area. Frank Storm Johansen tells:

"The old barn burnt down one day in November. I was in the barn along with 3 or 4 fellow prisoners. We were threshing when one of the boys shouted: Fire! We ran up on the trap door and Skodje and I could see smoke on the inner floor. If we had a tarp available, we could have had a chance to stop the fire. But almost explosively the fire spread in the dry hay. (...) Afterwards we formed a chain heaving water buckets to the fire pump. Locals came in large numbers to help, and prisoners and civilians made their efforts together. The Germans had strengthened security and soldiers were posted around the fire area. Despite this we managed one by one to go into the kitchen for a plate of delicious hot soup, at the invitation of Mrs. Brattaas. The barn and stables were completely destroyed, but some smaller houses were saved. The next day the pro-Nazi newspaper Adresseavisen wrote about outstanding help from German soldiers in extinguishing the fire. I, however, didn't see any Germans helping. Their effort consisted in preventing us from escaping. "

The picture above is taken in the 1930s and shows the premises of the reformative school. The barn which burnt down in 1942 is in the foreground.

43: Ingeniør Kuløy

Ingeniør Knut Kuløy kom til Falstad 25. mai 1943. Han var arrestert 28. februar sammen med en rekke studenter og andre tilknyttet motstandsgrupper på NTH i Trondheim. På Falstad ble han satt til å være byggeleder for den nye kommandantboligen øst for leiren. Den 29. oktober 1943 fylte han 29 år, og medfangene laget i den anledning et gratulasjonshefte med dikt og karikaturtegninger. Denne siden fra heftet viser Kuløys karakteristiske lange skikkelse iført fangefrakk. I desember samme år ble Kuløy og mange flere satt på transport til Tyskland, der han satt i leirene Sachsenhausen og Bergen-Belsen. Han døde i Bergen-Belsen kort tid før frigjøringen.

Gratulasjonsheftet ble gitt til Falstadsenterets samling av Kuløys familie i 2008, sammen med flere andre gjenstander. Blant disse var en byste, som familien fikk laget til minne om Knut i 1946. Bysten er utformet av billedhugger Leirdal.

Falstadsenteret fikk også overlevert frakken som Knut Kuløy hadde brukt på Falstad. Hans søster hadde møtt ham på stasjonen i Trondheim da han ble sendt på transport sørover for å gi ham en varmere frakk. Frakken fra Falstad og de andre gjenstandene tok hun vare på til sin død i 2008.

Engineer Knut Kuløy arrived Falstad May 25th 1943. He was arrested in February along with a number of students and others affiliated with resistance groups at the Norwegian Institute of Technology (NTH) in Trondheim. At Falstad, he became the construction manager for the new commander's residence east of the camp. On October 29th 1943 he turned 29 and in this occasion his fellow prisoners a booklet for him with poems and cartoons. This page from the booklet shows Kuløy's characteristic long figure wearing a prisoner coat. In December the same year, Kuløy and many other prisoners were sent to Germany. He was imprisoned in Sachsenhausen and later in Bergen-Belsen, where he died in shortly before liberation.

The booklet was given to the Falstad Centre's collection by Kuløy's family in 2008, along with several other items. Among these was a bust, made in memory of Knut in 1946. The bust was designed by sculptor Leirdal. The Falstad Centre also recieved the coat that Knut Kuløy wore at Falstad. When he was sent to Germany, his sister met him at the station in Trondheim to give him a warmer coat. She kept the coat from Falstad and other items until her death in 2008.

42: Renbjørs bilder fra Falstadskogen

Dette bildet er tatt i Falstadskogen sommeren 1945, like før en del av ofrene fra "Majavass-saken" skulle graves opp fra grav nr. 30. Bildet er tatt av fotografen Per Renbjør fra Levanger.

Per Renbjørs fotosamling er i dag hos Levanger Museum.

Onsdag 20. oktober arrangerer Falstadsenterets venneforening en minnekveld hvor Renbjørs bilder fra 2. verdenskrig er tema. Foredragsholder er Nils Torske fra Levanger Museum. Nærmere informasjon på Falstadsenterets nettsider.

This picture was taken in the Falstad forest in the summer 1945, shortly before victims of the so called Majavatn case were exhumed from grave no. 30. The picture is taken by the photographer Per Renbjør from Levanger.

Today, Per Renbjør's photography collection is in the archives of Levanger Museum.

On October 20th the association Falstadsenterets venneforening arranges a meeting, where Renbjør's WW2 photos are presented. The lecture is given by Nils Torske, Levanger Museum. More information (in Norwegian only) at the Falstad Centre's website.

41: Grab 3

Dette treskiltet ble gitt til Falstadsenterets samling i 2008. Giver var sønn av tidligere falstadfange Harald F. Olsen. Han kjente ikke gjenstandens historie, men antok at den hadde med andre verdenskrig å gjøre.

Innskriften "1731/303 GRAB 3" tilsier at skiltet stammer fra et gravsted. Vi kan anta at 303 viser til Mannschaftsstamm- und Straflager (Stalag) nr. 303 som befant seg på Jørstadmoen ved Lillehammer. Nummeret 1731 viser trolig til fangenummer, men det har så langt ikke vært mulig å identifisere mannen i grav nr. 3.

This wooden sign was given to the Falstad Centre's collection in 2008 by a son of the former prisoner Falstad Harald F. Olsen. He did not know the object's history, but assumed that it was from World War II.

The inscription "1731/303 GRAB 3" indicates that the sign has been a grave marker. We can assume that 303 refers to Mannschaftsstamm-und Straflager (Stalag) No. 303 which was located at Jørstadmoen near Lillehammer. The number 1731 is most likely the prisoner number, but so far it has not been possible to identify the man in grave No. 3.

40: Unntakstilstanden

Den 6. oktober 1942 erklærte Josef Terboven unntakstilstand i Midt-Norge. I løpet av tre dager ble det avsagt og fullbyrdet dødsdom over 34 nordmenn på Falstad. 24 av dem var tatt i forbindelse med avsløringen av en gruppe våpensmuglere ved Majavatn i Nordland. Fange nr. 86, Kåre Uri, forteller:

"Og unntakstilstanden... plutselig fikk vi beskjed om at ingen skulle ut av leiren. Så oppdaget vi veldig mange vakter rundt leiren. Og så ble det ropt opp, på oppstilling så ble det ropt opp femten mann, alle fra Majavatn. Og de ble stilt opp på balustraden under bevoktning. Og vi andre fikk arbeide i leiren. Og de her Majavatnkarane de forsvant da inn i gymnastikksalen hvor det var standrett, og de kom ut igjen etterpå, og seinere ble de plassert på celle. Vi arbeidet da over gymnastikksalen, og vi holdt på og rydda opp i gamle bolstere, stablet opp bolstere. Men når vi la øret ned til gulvet, så kunne vi delvis høre hva som foregikk. Nå hørte jeg ikke selv det, men jeg hørte av noen andre der at: zum Tode verurteilt, zum Tode verurteilt (dømt til døden). Og vi visste for så vidt da hva som foregikk. Om morgenen måtte vi marsjere rundt inne i gården og synge, antageligvis for å skjule eller kamuflere skuddsalvene."

On October 6, 1942 Josef Terboven declared state of emergency in mid-Norway. In the course of three days 34 Norwegians were sentenced to death at Falstad. 24 of them were taken in connection with the unveiling of a group of gun smugglers near Majavatn in Nordland. Prisoner No. 86, Kåre Uri tells:

"And the state of emergency ... suddenly we were told that no one could go outside the camp area. Then we discovered a lot of guards around the camp. And then fifteen men were called up, all of them from Majavatn. And they were lined up on the balustrade under surveillance. And the rest of us were working in the camp. And the men from Majavatn disappeared into the gymnasium where the court-martial was held, and they came out again afterwards, and later they were placed in cells. At that time we worked in the room above the gymnasium, where we were stacking bolsters. But when we listened through the floor, we were able to partially hear what was going on. Now, I didn't hear it myself, but I heard from some of the others that: zum Tode verurteilt, zum Tode verurteilt (sentenced to death). And we knew at that time what was going on. In the morning we had to march around in the yard and sing, presumably to mute or camouflage the sound of gunfire".

39: Fruktfat av hermetikkboks

Kaare Hake Petersen fra Ballangen kom til Falstad 19. november 1944. På sin 50-årsdag 1. januar 1945 fikk han denne skåla fra noen av medfangene. Den er laget av en hermetikkboks, hvor sidene er strimlet opp og brettet ut, og festet øverst rundt en ståltrådring. Bare fire dager senere, den 5. januar, ble Kaare Petersen sendt til Grini, hvor han satt til frigjøringen. Skålen ble gitt til Falstadsenterets samlinger sommeren 2008 av Kaare Hake Petersens datter Gunnhild (Petersen) Kirkbak.

Kaare Haake Petersen from Ballangen arrived Falstad on November 19th, 1944. On his 50th birthday, Januar 1, 1945, he was given this bowl from some of his fellow-prisoners. It’s made out of a tin can, where the sides are shredded and attached to a wire ring on top. Only four days later, on January 5, Kaare Petersen was sent to Grini, where he was imprisoned until Liberation. Kaare Hake Petersen's daughter Gunnhild Kirkbak gave the bowl to the Falstad Centre's archives in 2008.

38: Borghild Bjørgums bunad

Under krigen spilte lokalsamfunnet rundt Falstad fangeleir en betydelig rolle for fangene. Blant annet sto de for en storstilt smugleraktivitet av såvel brev, som pakker og matvarer. De bisto også pårørende og sørget for transport og overnatting ved besøk i leiren.

En av disse lokale hjelperne var Borghild Bjørgum som bestyrte telefonsentralen på Ekne. Etter krigen ga falstadfanger fra Ålesund uttrykk for sin takknemlighet ved å forære henne denne Sunnmørs-bunaden.

During the war, the local community around Falstad prison camp played a significant role for the prisoners. Among other things they arranged large-scale smuggling of letters, packages and food. They also provided transportation and accommodation for the prisoners’ relatives when visiting them in the camp.

One of these local helpers was Borghild Bjørgum who administered the telephone switchboard at Ekne. After the war, Falstad prisoners from Ålesund expressed their gratitude towards her by giving her this bunad (national costume) from Sunnmøre.